Hva er det jeg egentlig har lyst til å skrive på bloggen min? Det er mange tanker jeg går med og mange erfaringer jeg ønsker å dele.

I fire år var jeg misjonær på Taiwan fra 1978 til 1982. Her var jeg leder på et ungdomssenter med flere skoler i nærheten. Taiwan var den gang et vanskelig sted å nå med evengeliet. Nå mener jeg at det var flere årsaker til det, bl.a. det at hver misjonsorganisasjon hadde sitt eget kirkesamfunn. Det var over 70 kirkesamfunn på øya, like mange som der var misjonsorganisasjoner som jobbet der. Det Jesus ba om at vi skulle være ett, tror jeg taiwaneserne så lite til. I hver forsamling var det gjennomsnittlig sånn mellom 10 til 20 stykker. Man sa at det var omtrent like mange som gikk ut bakveien som kom in i kirken forveien. Altså så man liten vekst i arbeidet. Det var 7 baptistiske kirkesamfunn og 7 lutherske osv. Det virket som om det var vanskelig for noen av disse kirkesamfunnene til å samarbeide. Etter hvert begynte noen å samarbeide om teologiske seminarer f.eks., men stor sett var det lite samarbeide.

Det andre som jeg mener var en hindring for evangeliet, var at det var misjonæren som bestemte. Han eller hun satt med økonomien og dermed makta. Nye misjonærer som nettopp var ferdig med språkskolen ble satt til lederstillinger i kirken mens en taiwanesisk pastor, som kanskje hadde vært en kristen lenge før misjonæren var født, ikke hadde mye han skulle ha sagt. Mye av det samme så jeg i sykehusarbeidet som misjonen drev i forhold til de taiwanesiske legene.

Mye av dette reagerte jeg sterkt på i min oppvekst og som jeg trodde jeg kunne gjøre noe med da jeg selv ble en kristen som 18 åring og kom tilbake til Taiwan etter 4 år på Ansgar Teologiske Seminar. I stedet følte jeg at jeg ble tvunget inn i den klassiske misjonærrollen på den tiden som jeg hele tiden var imot.

For meg var det litt av en overgang å komme fra Jesusbevegelsen i Norge til en liten flokk på rundt ti studenter og noen lærere fra skolene rundt. Nå er det ikke så dumt å trene en liten gjeng i studie av Bibelen, bønn, evangelisering, altså hvordan være Jesu disipler. Billy Graham har sagt at dersom han skulle begynne på nytt, ville han starte med tolv disipler og trene dem opp og sende dem ut etterpå. De fleste av de som var med i denne gruppen har engasjert seg i kristent arbeide senere og ledet mange til Herren. Fortsatt har jeg god kontakt med de fleste. I fjor var to på besøk her i Norge, den ene jobber i Campus Crusade på Taiwan og den andre i evangelisering gjennom sanggrupper som heter Heavenly Melody. En av studentene er nå pastor in en kirke han har started blant hakkafolket i Miaoli. Hakkafolket er ellers et vanskelig folk å nå på Taiwan på grunn av deres sterke tradisjoner.

To av lærerne startet kristent skolearbeide på sine skoler. På den ene skolen var de femten lærere som ble med i arbeidet.

På den tiden var det vanlig blant Taiwanske kristne å tenke at evangelisering, det er misjonærens jobb eller pastoren.

Vel dette var noen av mine tanker for nå, så får jeg komme tilbake senere med kanskje det som virkelig ligger meg på hjertet.