Gjennom bønn vil Gud gjøre mirakler i våre, i familiens, naboers og kollegers liv
Min bønn er at jeg må kunne være lys og salt hjemme, blant naboene mine og blant mine taxi-kolleger.
Det å ta seg stille tid, vil kreve til å begynne med disiplin. Etterhvert vil vi ikke klare å unnvære den stille tiden med Bibelen sammen med Herren.
Be først for, dersom man er gift, om å kunne være en god mann, og far eller kone og mor hjemme.
a) Be at Gud må legge til rette slik at en kan ha et bønnefellesskap med familien. (Matteus 18,20) "For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem".
b) Be for naboene og arbeidskammeratene på jobb.
Annen hver uke kommer jeg sammen med tre andre karer til fellesskap og bønn. Vi deler våre feil og mangler og takksigelser og ber så for og med hverandre. Disse samlingne har gitt meg stor styrke. Alt det som vi bekjenner blir bare innenfor gruppen.
(Mt. 18,19-20) Også dette sier jeg dere: Alt det to av dere her på jorden blir enige om å be om, skal de få av min far i himmelen. På grunnspråket betyr det å bli enige om, at vi harmoniserer med hverandre og sammen skaper en symfoni. Synd som ikke er bekjent skaper disharmoni. ”Enig” er her på gresk (symphonio) et ord som er sammensatt av sun, (sammen) og phone (lyd), altså å være i en og samme akkord, fullstendig harmoni. Denne harmoni skapes under bønn. Vi som kommer sammen på denne måten kan være sikre på at Jesus er midt i blant oss.
Saturday, October 06, 2007
Thursday, September 20, 2007
Fredens Bolig til salgs
Nå er Fredens Bolig lagt ut til salgs. For meg er det med vedmod jeg ser i avisen at stedet skal selges. Vi som var med i fellesskapet Guds Fred så det som et under at vi fikk stedet i begynnelsen av 70-tallet. Vi trengte et sted vi kunne ta oss av alle de som kom til tro på Jesus, særlig slike som hadde gått på stoff eller var avhengig av alkohol.
Til å begynne med ble vi motarbeidet av den etablerte kirken, men heldigvis var det noen som støttet oss, slike som Hans Kristian Lier og Leif Salomonsen.
Selv var jeg med i en bønnegruppe på Diakonhjemmet som var mye ute og evangeliserte. Vi kom sammen morgen og kvelds til bønn og spisefellesskap. Etter hvert vokste fellesskapet og vi fikk et eldste råd. Alle var vi studenter på enten sykepleierskolen eller sosialskolen. Det var et fantastisk fellesskap. Etter hvert utpekte seg folk med organisatoriske evner som hjalp fellesskapet til å bli mer organisert, noen hadde evne til å formane og rettlede, andre gikk inn i bønnens tjeneste. Når vi dro ut enten til klubber eller skoler for å evangelisere kunne vi be sammen i flere timer før vi sto fram og ofte fallt ånden over forsamlingen uten at vi så noe spesielt i det. Vi hadde en regel om at dersom noen fikk en nådegave, skulle vi ikke dele det med noen før det var gått ett år. Årsaken var at nådegaven ikke skulle være det viktigste men Jesus og hans rike.
I hele Guds Fred miljøet var vel den eldste av oss kun 24 år til å begynne med. Vi savnet de eldre med erfaring. Istedet opplevde vi til å begynne med kritikk uten at det ble kommunisert direkte til oss, men via f.eks. kristne blader. Særlig Salomonsen fikk kritikk som hadde invitert oss til å ha Gospelkveldene i Trefoldighets kirken.
Jeg tenker: Hva ville skje om det kom en ny vekkelse? Ville vi nå 40-50-60 åringer kunne ta imot den? Vil vi kunne være de hyrder som vi savnet da vi var unge?
Hvor vil motstanden komme fra? Kanskje først og fremst fra de etablerte kristne. Jeg bare spør.
Tuesday, July 31, 2007
Matteus 11:28-30
Guds Fred i Hjertet
For tjuefem år siden hadde jeg en krise i livet. Da er det noen vers i Bibelen jeg tok til meg og som jeg nærmest bygde mitt åndelige liv på i flere år framover. Jeg var da kommet til et punkt der jeg visste jeg måtte bearbeide livet koste hva det koste ville. Jeg sa bare: Gud, nå legger jeg livet mitt i dine hender, så får du gjøre hva du enn vil med meg for å få orden på det.
Jeg hadde allerede vært kristen i mange år, men det var likevel ting i livet som gamle sår som stadig kom opp inni meg og gjorde at jeg flyktet fra meg selv og mennesker rundt meg. Utenpå var jeg kanskje blid og hyggelig, men inni meg var jeg full av hat og bitterhet og mindreverdighets kompleks som jeg ikke greide å bli kvitt, samme hvor mye jeg ba til Gud om hjelp. Mitt kristenliv hadde inntil da vært en slags kristen prestasjonsangst, hvor jeg fastet og ba og var livredd for å skuffe Gud og jeg ikke vitnet nok eller ba nok for de ufrelste osv.
Versene finner vi i Matteus kapittel 11 versene 28-30.
Jesus sier: ”Kom til meg, så vil jeg gi dere hvile”. Alt jeg behøver å gjøre er å komme til Jesus.
Jeg hadde inntil da ikke visst hva hvile var for noe. Hva er hvile? ”Så skal dere finne hvile for deres sjeler.” Jeg sa Gud, jeg vil ha denne hvilen.
Mitt liv i oppveksten hadde vært mye flytting. Gikk på forskjellige internatskoler. Amerikansk for barn av militære, britisk for misjonærbarn, så tilbake til amerikansk og så til Norge på norsk skole og så tilbake til Taiwan hvor min mor bl.a. underviste. Etter hvert som jeg flyttet fra skole til skole med forskjellig system følte jeg at jeg bare måtte gi opp. Klarte ikke å leve opp til krava likevel. Særlig når du har en far som er kirurg. ”Ja, du skal vel bli lege du også., som far din?” Særlig i Norge følte jeg meg ganske mindreverdig på grunn av norsken var nokså gebrokken, og det gikk lenge før jeg kunne snakke skikkelig norsk. Jeg følte meg missunnelig på de som virkelig var utlendinger, for de kunne si de var utlendinger, mens jeg var jo norsk, men følte meg som en utlending.
Jeg følte at kristendommen min var på en måte en åndelig flukt fra selve livet. Jeg taklet ikke livet noe særlig, men det å faste og be og kjempe i ånden , det kunne jeg.
”Ta mitt åk på dere” sier Jesus.
Hva er et åk? Et åk er noe som vi bærer for å lette byrden.
Jeg kan huske på Taiwan, da jeg vokste opp, så jeg okser som hadde åk over skuldrene eller nakken for å dra ei kjerre eller en plog. Ellers var det vanlig å bære svære bøtter på hver side av en stange som kineserne bar over skuldrene. Stangen blir også kalt for et åk. Et åk er altså noe som skal gjøre det lettere for oss å bære byrdene. Jesus gir oss et åk som skal gjøre det lettere å bære. Samtidig sier han at vi skal lære av ham.
Hva er det han vil vi skal lære? Jo, han vil at vi skal lære saktmodighet, dvs. å være mild og tålmodig og ikke oppfarende og han vil at vi skal lære å være ydmyke av hjertet. Han sier: ”Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjerte.”
”Så skal dere finne hvile for deres sjeler”. Tenk på det. Helt inne i sjelen vil Jesus gi oss hvile. Det er faktisk en læringsprosess, som han vil at vi skal gå inn i, først og fremst ved at vi våger å gi slipp på alt vårt eget og stole helt og fullt på Jesus som sier, ”Kom til meg og jeg vil gi dere hvile”.
Min erfaring etter at jeg bestemte meg for at nå skal Gud få overta og skape en sammenheng i meg i ånd, sjel og legeme, en helhet. Det er ikke det noe som skjer plutselig. Det er en prosess, hvor mennesker vi møter på vår vei og situasjoner vi kommer inn i, ting som vi opplever, alt er med i denne prosessen. Samtidig som jeg vil anbefale å ta imot all den hjelp en kan få, koste hva det koste vil.
a) Stille tid.
I denne prosessen har det vært veldig viktig å ta seg tid til stillhet framfor Herren hver dag. Bare være stille med Bibelen og kanskje en andaktsbok og først bare være stille og be til Gud, hva ønsker du å si til meg, å tale til meg i dag. I stillheten framfor Herren så vil de vonde tankene og alt det som er vanskelig kunne legges fram for Herren og da kan man la følelsene komme og så utøse sitt hjerte for Herren. Så når jeg leser Bibelen og ofte sammen med en andaktsbok, så er ofte det Guds Ord direkte til meg der og da. Det trøster og lindrer ofte mine vonde følelser.
Jeg har også merket hvordan ord som talte til meg i min stille tid, også passet rett inn andre menneskers situasjoner jeg samtalte med dem. Det kunne gå rett inn i deres situasjon slik at det også var til stor hjelp for dem.
Dette å komme fram for Jesus i stillhet for å ha samfunn med Ham er ikke noe prestasjon. Det er ikke noe jeg skal gjøre for å tilfredsstille Jesus, men det er å skulle være sammen med en venn som elsker meg. Som ønsker å ha samfunn med meg. Hvor du kan få ta imot i stillhet og høre hva Gud har å si i ditt hjerte. For å bli trøstet. For å kunne elske andre med den kjærlighet Jesus elsker deg med. Til og med dine fiender.
b) Vær tålmodig.
Det andre jeg skal si er å være tålmodig. Om denne prosessen skulle ta 50 år, så la det stå til. Her er det ting som må skje, når Gud ser at tiden er inne.
Derfor må vi først og fremst være tålmodige med oss selv. Så må vi være tålmodige med menneskene rundt oss og til sist må vi være tålmodige med Gud. Husk at Gud er veldig tålmodig med oss.
c) Tilgi .
Tilgi alle som har gjort deg vondt. Dersom du ikke tilgir, vil du bare gjøre deg selv vondt. Du vil ikke klare å komme inn i denne hvilen som Jesus snakker om. Jeg oppdaget at dersom jeg hele tiden gikk med hevntanker i forhold til de som hadde gjort meg vondt eller såret meg, så kom jeg bare inn i en sirkel som jeg ikke klarte å komme ut av.
Loren Cunningham, lederen for Youth with a Mission, kom til Oslo en gang før jeg dro til Kina for 11 år siden og hadde et møte i Storsalen i Staffeldtsgaten. Han talte om tilgivelse. Så sa han at nå skal dere som er villige til å tilgi alle, reise dere og så skal dere tilgi. Jeg reiste meg Jeg kunne bare der og da kun bestemme meg å tilgi, selv om bare kunne bestemme meg med hodet. Mitt hjerte var langt fra der å kunne tilgi. Men med hodet bestemte jeg meg for å tilgi. Det førte til at hver gang jeg kjente sinne og bitterhet i hjerte, så sa jeg til hjertet, jeg har tilgitt dem. Det året på flyplassen i London på vei til KIna, skrev jeg brev til flere som jeg hadde vanskeligst å forholde meg til og oppmuntret dem selv om jeg i hjertet fortsatt var såret.
Når jeg ser tilbake i livet i løpet av de siste 25 årene, så må jeg si det er helt fantastisk det Gud har gjort, alt i den rette tid. Sak etter sak i livet mitt.
Dette er en del av prosessen folkens. Dersom jeg nå skal kjenne etter om det er noen bitterhet eller vonde følelser, så må jeg nå si nei! Det igjen gjør at jeg kjenner meg friere. Hvilen er der, og Jesus har vært med hele tiden.
Jesus sier: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” Jesus er en personlig og tilstedeværende Gud. Han er her sammen med oss her og nå.
Det er mange kristne som mener at Jesus bare er en måte for oss å komme til Himmelen på, men han er mer enn det. Han er livet med stor L. Han er veien til å erfare Gud og til å leve ut realiteten av Guds løfter.
Når Jesus sier at han vil gi oss hvile når vi kommer til ham, så er det et Guds løfte. Det vi da skal gjøre er å ta opp åket, som skal hjelpe oss å bære byrden.
Jesus sier i vers 30: ”For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.”
Det åket Jesus vil at vi skal bære, det bærer vi for det er til gagn. Hva det åket er, vet kanskje hvert enkelt i hans liv. For meg har det vært å skulle tilgi bl.a. Tilgi alle mennesker som jeg visste og som jeg kunne komme på hadde gjort meg vondt.
Vi tilgir ikke fordi alt er blir OK eller i orden med de som har gjort oss vondt. Vi tilgir ikke fordi den som har gjort oss vondt er blitt forandret eller angrer eller gjort opp med. Vi lever med en tilgivende ånd selv om omstendighetene ikke er forandret. Det er Kristi ånd som bor i meg. Det er Jesus i meg som tilgir dem som fortsatt gjør meg vondt, eller som har gjort meg vondt før. På den måten er jeg fri til å leve uten bitterhet eller nag eller misunnelse fordi jeg lar Jesus tilgi gjennom meg, ikke fordi omstendighetene blir ordnet på.
Jesus ba på korset for dem som gjorde ham urett: ”Far, tilgi dem”. Når jeg har nærhet med Jesus, og relasjonen med ham blir sterk, vil jeg bli sterk i Ham når jeg vender meg til ham og han ber gjennom meg.
Slik er det også med fred. Vi opplever ikke fred fordi alle våre omstendigheter blir ordnet opp med. Det vil aldri komme skikkelig i orden. Likevel kan vl leve i og erfare fred i forhold til alle våre omgivelser og omstendigheter, fordi vi har fredens ånd i våre hjerter. Kristi ånd i meg er opprinnelsen til denne freden.
Fred kommer ikke ved at jeg skal prøve å få orden på omstendighetene rundt meg. Fordi jeg er fri fra det å skulle hele tiden få orden på og fikse omstendighetene rundt meg. I Kristus er det frihet. Jesus er kommet for å sette oss fri. ”Får sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri”. Jeg kan leve i fred så lenge jeg lever ”i Kristus”. Så lenge min relasjon med Kristus er frisk og levende, kan hans åndelige fred strømme gjennom meg. Det er sant slik det står: ”I meg har dere fred”.
Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodig! Jeg har overvunnet verden”. Joh.16:33.
Det betyr ikke at vi bare skal la ting skure og gå. Vi må prøve få orden på våre omstendigheter, for eksempel å få gode relasjoner med de som har gjort oss vondt. Men min tilgivelse hviler ikke på responsen til den andre part, men det hviler på Kristi manifesterte nærvær i mitt liv. De omstendigheter som gjør at jeg er der hvor jeg er, eller de personer som forårsaker eller forårsaket så mye vondt i mitt liv må jeg tilgi, om jeg ikke greier det med hjerte, må jeg bestemme meg for å gjøre med hodet, og så vil hjerte smått om sen følge etter. Min fred hviler kun på det samfunnet jeg har med Jesus Kristus. Han er veien til fred. Han er veien til å erfare alle løfter til Gud i våre liv.
Jesus sier: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerter forferdes, frykt ikke!” Joh.14:27
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus” Fil.4:7
a) Ta stille tid med Jesus og ha samfunn med ham hver dag.
b) Vær tålmodig i prosessen, både med deg selv, med dine medmennesker og med Gud.
c) Tilgi alle
d) Ta imot Guds fred.
Amen
Guds Fred i Hjertet
For tjuefem år siden hadde jeg en krise i livet. Da er det noen vers i Bibelen jeg tok til meg og som jeg nærmest bygde mitt åndelige liv på i flere år framover. Jeg var da kommet til et punkt der jeg visste jeg måtte bearbeide livet koste hva det koste ville. Jeg sa bare: Gud, nå legger jeg livet mitt i dine hender, så får du gjøre hva du enn vil med meg for å få orden på det.
Jeg hadde allerede vært kristen i mange år, men det var likevel ting i livet som gamle sår som stadig kom opp inni meg og gjorde at jeg flyktet fra meg selv og mennesker rundt meg. Utenpå var jeg kanskje blid og hyggelig, men inni meg var jeg full av hat og bitterhet og mindreverdighets kompleks som jeg ikke greide å bli kvitt, samme hvor mye jeg ba til Gud om hjelp. Mitt kristenliv hadde inntil da vært en slags kristen prestasjonsangst, hvor jeg fastet og ba og var livredd for å skuffe Gud og jeg ikke vitnet nok eller ba nok for de ufrelste osv.
Versene finner vi i Matteus kapittel 11 versene 28-30.
Jesus sier: ”Kom til meg, så vil jeg gi dere hvile”. Alt jeg behøver å gjøre er å komme til Jesus.
Jeg hadde inntil da ikke visst hva hvile var for noe. Hva er hvile? ”Så skal dere finne hvile for deres sjeler.” Jeg sa Gud, jeg vil ha denne hvilen.
Mitt liv i oppveksten hadde vært mye flytting. Gikk på forskjellige internatskoler. Amerikansk for barn av militære, britisk for misjonærbarn, så tilbake til amerikansk og så til Norge på norsk skole og så tilbake til Taiwan hvor min mor bl.a. underviste. Etter hvert som jeg flyttet fra skole til skole med forskjellig system følte jeg at jeg bare måtte gi opp. Klarte ikke å leve opp til krava likevel. Særlig når du har en far som er kirurg. ”Ja, du skal vel bli lege du også., som far din?” Særlig i Norge følte jeg meg ganske mindreverdig på grunn av norsken var nokså gebrokken, og det gikk lenge før jeg kunne snakke skikkelig norsk. Jeg følte meg missunnelig på de som virkelig var utlendinger, for de kunne si de var utlendinger, mens jeg var jo norsk, men følte meg som en utlending.
Jeg følte at kristendommen min var på en måte en åndelig flukt fra selve livet. Jeg taklet ikke livet noe særlig, men det å faste og be og kjempe i ånden , det kunne jeg.
”Ta mitt åk på dere” sier Jesus.
Hva er et åk? Et åk er noe som vi bærer for å lette byrden.
Jeg kan huske på Taiwan, da jeg vokste opp, så jeg okser som hadde åk over skuldrene eller nakken for å dra ei kjerre eller en plog. Ellers var det vanlig å bære svære bøtter på hver side av en stange som kineserne bar over skuldrene. Stangen blir også kalt for et åk. Et åk er altså noe som skal gjøre det lettere for oss å bære byrdene. Jesus gir oss et åk som skal gjøre det lettere å bære. Samtidig sier han at vi skal lære av ham.
Hva er det han vil vi skal lære? Jo, han vil at vi skal lære saktmodighet, dvs. å være mild og tålmodig og ikke oppfarende og han vil at vi skal lære å være ydmyke av hjertet. Han sier: ”Lær av meg, for jeg er saktmodig og ydmyk av hjerte.”
”Så skal dere finne hvile for deres sjeler”. Tenk på det. Helt inne i sjelen vil Jesus gi oss hvile. Det er faktisk en læringsprosess, som han vil at vi skal gå inn i, først og fremst ved at vi våger å gi slipp på alt vårt eget og stole helt og fullt på Jesus som sier, ”Kom til meg og jeg vil gi dere hvile”.
Min erfaring etter at jeg bestemte meg for at nå skal Gud få overta og skape en sammenheng i meg i ånd, sjel og legeme, en helhet. Det er ikke det noe som skjer plutselig. Det er en prosess, hvor mennesker vi møter på vår vei og situasjoner vi kommer inn i, ting som vi opplever, alt er med i denne prosessen. Samtidig som jeg vil anbefale å ta imot all den hjelp en kan få, koste hva det koste vil.
a) Stille tid.
I denne prosessen har det vært veldig viktig å ta seg tid til stillhet framfor Herren hver dag. Bare være stille med Bibelen og kanskje en andaktsbok og først bare være stille og be til Gud, hva ønsker du å si til meg, å tale til meg i dag. I stillheten framfor Herren så vil de vonde tankene og alt det som er vanskelig kunne legges fram for Herren og da kan man la følelsene komme og så utøse sitt hjerte for Herren. Så når jeg leser Bibelen og ofte sammen med en andaktsbok, så er ofte det Guds Ord direkte til meg der og da. Det trøster og lindrer ofte mine vonde følelser.
Jeg har også merket hvordan ord som talte til meg i min stille tid, også passet rett inn andre menneskers situasjoner jeg samtalte med dem. Det kunne gå rett inn i deres situasjon slik at det også var til stor hjelp for dem.
Dette å komme fram for Jesus i stillhet for å ha samfunn med Ham er ikke noe prestasjon. Det er ikke noe jeg skal gjøre for å tilfredsstille Jesus, men det er å skulle være sammen med en venn som elsker meg. Som ønsker å ha samfunn med meg. Hvor du kan få ta imot i stillhet og høre hva Gud har å si i ditt hjerte. For å bli trøstet. For å kunne elske andre med den kjærlighet Jesus elsker deg med. Til og med dine fiender.
b) Vær tålmodig.
Det andre jeg skal si er å være tålmodig. Om denne prosessen skulle ta 50 år, så la det stå til. Her er det ting som må skje, når Gud ser at tiden er inne.
Derfor må vi først og fremst være tålmodige med oss selv. Så må vi være tålmodige med menneskene rundt oss og til sist må vi være tålmodige med Gud. Husk at Gud er veldig tålmodig med oss.
c) Tilgi .
Tilgi alle som har gjort deg vondt. Dersom du ikke tilgir, vil du bare gjøre deg selv vondt. Du vil ikke klare å komme inn i denne hvilen som Jesus snakker om. Jeg oppdaget at dersom jeg hele tiden gikk med hevntanker i forhold til de som hadde gjort meg vondt eller såret meg, så kom jeg bare inn i en sirkel som jeg ikke klarte å komme ut av.
Loren Cunningham, lederen for Youth with a Mission, kom til Oslo en gang før jeg dro til Kina for 11 år siden og hadde et møte i Storsalen i Staffeldtsgaten. Han talte om tilgivelse. Så sa han at nå skal dere som er villige til å tilgi alle, reise dere og så skal dere tilgi. Jeg reiste meg Jeg kunne bare der og da kun bestemme meg å tilgi, selv om bare kunne bestemme meg med hodet. Mitt hjerte var langt fra der å kunne tilgi. Men med hodet bestemte jeg meg for å tilgi. Det førte til at hver gang jeg kjente sinne og bitterhet i hjerte, så sa jeg til hjertet, jeg har tilgitt dem. Det året på flyplassen i London på vei til KIna, skrev jeg brev til flere som jeg hadde vanskeligst å forholde meg til og oppmuntret dem selv om jeg i hjertet fortsatt var såret.
Når jeg ser tilbake i livet i løpet av de siste 25 årene, så må jeg si det er helt fantastisk det Gud har gjort, alt i den rette tid. Sak etter sak i livet mitt.
Dette er en del av prosessen folkens. Dersom jeg nå skal kjenne etter om det er noen bitterhet eller vonde følelser, så må jeg nå si nei! Det igjen gjør at jeg kjenner meg friere. Hvilen er der, og Jesus har vært med hele tiden.
Jesus sier: ”Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” Jesus er en personlig og tilstedeværende Gud. Han er her sammen med oss her og nå.
Det er mange kristne som mener at Jesus bare er en måte for oss å komme til Himmelen på, men han er mer enn det. Han er livet med stor L. Han er veien til å erfare Gud og til å leve ut realiteten av Guds løfter.
Når Jesus sier at han vil gi oss hvile når vi kommer til ham, så er det et Guds løfte. Det vi da skal gjøre er å ta opp åket, som skal hjelpe oss å bære byrden.
Jesus sier i vers 30: ”For mitt åk er gagnlig, og min byrde er lett.”
Det åket Jesus vil at vi skal bære, det bærer vi for det er til gagn. Hva det åket er, vet kanskje hvert enkelt i hans liv. For meg har det vært å skulle tilgi bl.a. Tilgi alle mennesker som jeg visste og som jeg kunne komme på hadde gjort meg vondt.
Vi tilgir ikke fordi alt er blir OK eller i orden med de som har gjort oss vondt. Vi tilgir ikke fordi den som har gjort oss vondt er blitt forandret eller angrer eller gjort opp med. Vi lever med en tilgivende ånd selv om omstendighetene ikke er forandret. Det er Kristi ånd som bor i meg. Det er Jesus i meg som tilgir dem som fortsatt gjør meg vondt, eller som har gjort meg vondt før. På den måten er jeg fri til å leve uten bitterhet eller nag eller misunnelse fordi jeg lar Jesus tilgi gjennom meg, ikke fordi omstendighetene blir ordnet på.
Jesus ba på korset for dem som gjorde ham urett: ”Far, tilgi dem”. Når jeg har nærhet med Jesus, og relasjonen med ham blir sterk, vil jeg bli sterk i Ham når jeg vender meg til ham og han ber gjennom meg.
Slik er det også med fred. Vi opplever ikke fred fordi alle våre omstendigheter blir ordnet opp med. Det vil aldri komme skikkelig i orden. Likevel kan vl leve i og erfare fred i forhold til alle våre omgivelser og omstendigheter, fordi vi har fredens ånd i våre hjerter. Kristi ånd i meg er opprinnelsen til denne freden.
Fred kommer ikke ved at jeg skal prøve å få orden på omstendighetene rundt meg. Fordi jeg er fri fra det å skulle hele tiden få orden på og fikse omstendighetene rundt meg. I Kristus er det frihet. Jesus er kommet for å sette oss fri. ”Får sønnen frigjort dere, blir dere virkelig fri”. Jeg kan leve i fred så lenge jeg lever ”i Kristus”. Så lenge min relasjon med Kristus er frisk og levende, kan hans åndelige fred strømme gjennom meg. Det er sant slik det står: ”I meg har dere fred”.
Dette har jeg talt til dere for at dere skal ha fred i meg. I verden har dere trengsel. Men vær frimodig! Jeg har overvunnet verden”. Joh.16:33.
Det betyr ikke at vi bare skal la ting skure og gå. Vi må prøve få orden på våre omstendigheter, for eksempel å få gode relasjoner med de som har gjort oss vondt. Men min tilgivelse hviler ikke på responsen til den andre part, men det hviler på Kristi manifesterte nærvær i mitt liv. De omstendigheter som gjør at jeg er der hvor jeg er, eller de personer som forårsaker eller forårsaket så mye vondt i mitt liv må jeg tilgi, om jeg ikke greier det med hjerte, må jeg bestemme meg for å gjøre med hodet, og så vil hjerte smått om sen følge etter. Min fred hviler kun på det samfunnet jeg har med Jesus Kristus. Han er veien til fred. Han er veien til å erfare alle løfter til Gud i våre liv.
Jesus sier: ”Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere. Ikke som verden gir, gir jeg dere. La ikke deres hjerter forferdes, frykt ikke!” Joh.14:27
Og Guds fred, som overgår all forstand, skal bevare deres hjerter og deres tanker i Kristus Jesus” Fil.4:7
a) Ta stille tid med Jesus og ha samfunn med ham hver dag.
b) Vær tålmodig i prosessen, både med deg selv, med dine medmennesker og med Gud.
c) Tilgi alle
d) Ta imot Guds fred.
Amen
Wednesday, July 25, 2007
Lys og salt i verden
Gud har kalt oss til å forkynne evangeliet til hele verden. Enhver kristen en misjonær. Det livet jeg lever med Kristus taler mye sterkere enn ord. Eller rettere sagt: dersom jeg lever i samfunn med Jesus som lys og salt i verden, blir mitt vitnesbyrd, det jeg sier mye sterkere.
Min bønn er at våre slektninger, naboer og arbeidskamerater skal merke Guds Fred der hvor vi ferdes.
En ond budbærer faller i ulykke, men et trofast sendebud følger legedom.
Ordspråkene 13,17
(An unreliable messenger stumbles into trouble, but a reliable messenger brings healing)
A credible message needs a credible messenger because charisma without character is catastrophe.
Peter Kuzmic
Inntil jeg dro til Kina i 1996, hadde jeg etter at jeg var ferdig 4 år på Ansgar teologiske seminar, omtrent bare jobbet innen misjon eller kristne organisasjoner.
I Xining, Kina, opplevde jeg det å være kristen i en sekulær sammenheng, det å være lærer på universitetet som noe utrolig spennende. Det å ta seg stille tid hver dag og så se hvordan Gud leder er en strategi jeg ønsket å prøve ut her i Norge og.
Da jeg kom til Xining i 1996, fikk jeg høre fra kineserne hvor umoralske utlendinger fra Vesten var. En amerikaner som hadde vært på det amerikanske landslaget i svømming, ville hjelpe til å trene kinesiske ungdommer i svømmebassenget på Qinghai Hotell, fikk avslag, fordi som amerikaner hadde han sannsynligvis AIDS. Da jeg kom til Norge i 2005 hadde alle utlendingene et utrolig godt rykte på seg. De fleste utlendinger i byen var teltmakere fra USA, Europa og Korea.
Dette har fått meg til å tenke at noe av det samme bør vi kunne få til også her i Norge. Min tanke er da at mye av den samme treningen vi fikk som teltmakere i Kina, kunne vi og gi til kristne her i Norge.
Det står veldig mye i Bibelen om at vi er jordens salt og verdens lys. Det jeg ser for det meste er at saltet klumper seg alt for mye sammen og derfor ikke er til noe nytte. Saltet må knuses og strøs ut over kjøttet som holder på å råtne. Det står og at vi er verdens lys, men dersom vi hater vår bror, vandrer vi i mørket. Det handler om å være disipler samtidig som vi blir sendt ut i verden på vår arbeidsplass, hos naboer, i familien osv. Vi må unngå to misforståelser: For det første at vi skal gjemme oss i kirker og bedehus. Mange jeg har pratet med kjenner ikke en eneste ikke troende person. Salt har ingen hensikt i kjøttet dersom det ikke blir gnidd inn i det. For det andre må vi unngå å bli ett med verden.
Vi er satt her til være ambassadører for Guds Rike. Vi representerer vår konge, Jesus Kristus. Folk leser oss som et brev. Vi blir uleselige dersom vi begynner å snakke stygt, baktaler og er uærlige.
Våre ord og handlinger reflekterer Gud som er i oss for folk som aldri åpner en Bibel eller går i en kirke.
Gud har kalt oss til å forkynne evangeliet til hele verden. Enhver kristen en misjonær. Det livet jeg lever med Kristus taler mye sterkere enn ord. Eller rettere sagt: dersom jeg lever i samfunn med Jesus som lys og salt i verden, blir mitt vitnesbyrd, det jeg sier mye sterkere.
Min bønn er at våre slektninger, naboer og arbeidskamerater skal merke Guds Fred der hvor vi ferdes.
En ond budbærer faller i ulykke, men et trofast sendebud følger legedom.
Ordspråkene 13,17
(An unreliable messenger stumbles into trouble, but a reliable messenger brings healing)
A credible message needs a credible messenger because charisma without character is catastrophe.
Peter Kuzmic
Inntil jeg dro til Kina i 1996, hadde jeg etter at jeg var ferdig 4 år på Ansgar teologiske seminar, omtrent bare jobbet innen misjon eller kristne organisasjoner.
I Xining, Kina, opplevde jeg det å være kristen i en sekulær sammenheng, det å være lærer på universitetet som noe utrolig spennende. Det å ta seg stille tid hver dag og så se hvordan Gud leder er en strategi jeg ønsket å prøve ut her i Norge og.
Da jeg kom til Xining i 1996, fikk jeg høre fra kineserne hvor umoralske utlendinger fra Vesten var. En amerikaner som hadde vært på det amerikanske landslaget i svømming, ville hjelpe til å trene kinesiske ungdommer i svømmebassenget på Qinghai Hotell, fikk avslag, fordi som amerikaner hadde han sannsynligvis AIDS. Da jeg kom til Norge i 2005 hadde alle utlendingene et utrolig godt rykte på seg. De fleste utlendinger i byen var teltmakere fra USA, Europa og Korea.
Dette har fått meg til å tenke at noe av det samme bør vi kunne få til også her i Norge. Min tanke er da at mye av den samme treningen vi fikk som teltmakere i Kina, kunne vi og gi til kristne her i Norge.
Det står veldig mye i Bibelen om at vi er jordens salt og verdens lys. Det jeg ser for det meste er at saltet klumper seg alt for mye sammen og derfor ikke er til noe nytte. Saltet må knuses og strøs ut over kjøttet som holder på å råtne. Det står og at vi er verdens lys, men dersom vi hater vår bror, vandrer vi i mørket. Det handler om å være disipler samtidig som vi blir sendt ut i verden på vår arbeidsplass, hos naboer, i familien osv. Vi må unngå to misforståelser: For det første at vi skal gjemme oss i kirker og bedehus. Mange jeg har pratet med kjenner ikke en eneste ikke troende person. Salt har ingen hensikt i kjøttet dersom det ikke blir gnidd inn i det. For det andre må vi unngå å bli ett med verden.
Vi er satt her til være ambassadører for Guds Rike. Vi representerer vår konge, Jesus Kristus. Folk leser oss som et brev. Vi blir uleselige dersom vi begynner å snakke stygt, baktaler og er uærlige.
Våre ord og handlinger reflekterer Gud som er i oss for folk som aldri åpner en Bibel eller går i en kirke.
Thursday, July 19, 2007
Hva er det jeg egentlig har lyst til å skrive på bloggen min? Det er mange tanker jeg går med og mange erfaringer jeg ønsker å dele.
I fire år var jeg misjonær på Taiwan fra 1978 til 1982. Her var jeg leder på et ungdomssenter med flere skoler i nærheten. Taiwan var den gang et vanskelig sted å nå med evengeliet. Nå mener jeg at det var flere årsaker til det, bl.a. det at hver misjonsorganisasjon hadde sitt eget kirkesamfunn. Det var over 70 kirkesamfunn på øya, like mange som der var misjonsorganisasjoner som jobbet der. Det Jesus ba om at vi skulle være ett, tror jeg taiwaneserne så lite til. I hver forsamling var det gjennomsnittlig sånn mellom 10 til 20 stykker. Man sa at det var omtrent like mange som gikk ut bakveien som kom in i kirken forveien. Altså så man liten vekst i arbeidet. Det var 7 baptistiske kirkesamfunn og 7 lutherske osv. Det virket som om det var vanskelig for noen av disse kirkesamfunnene til å samarbeide. Etter hvert begynte noen å samarbeide om teologiske seminarer f.eks., men stor sett var det lite samarbeide.
Det andre som jeg mener var en hindring for evangeliet, var at det var misjonæren som bestemte. Han eller hun satt med økonomien og dermed makta. Nye misjonærer som nettopp var ferdig med språkskolen ble satt til lederstillinger i kirken mens en taiwanesisk pastor, som kanskje hadde vært en kristen lenge før misjonæren var født, ikke hadde mye han skulle ha sagt. Mye av det samme så jeg i sykehusarbeidet som misjonen drev i forhold til de taiwanesiske legene.
Mye av dette reagerte jeg sterkt på i min oppvekst og som jeg trodde jeg kunne gjøre noe med da jeg selv ble en kristen som 18 åring og kom tilbake til Taiwan etter 4 år på Ansgar Teologiske Seminar. I stedet følte jeg at jeg ble tvunget inn i den klassiske misjonærrollen på den tiden som jeg hele tiden var imot.
For meg var det litt av en overgang å komme fra Jesusbevegelsen i Norge til en liten flokk på rundt ti studenter og noen lærere fra skolene rundt. Nå er det ikke så dumt å trene en liten gjeng i studie av Bibelen, bønn, evangelisering, altså hvordan være Jesu disipler. Billy Graham har sagt at dersom han skulle begynne på nytt, ville han starte med tolv disipler og trene dem opp og sende dem ut etterpå. De fleste av de som var med i denne gruppen har engasjert seg i kristent arbeide senere og ledet mange til Herren. Fortsatt har jeg god kontakt med de fleste. I fjor var to på besøk her i Norge, den ene jobber i Campus Crusade på Taiwan og den andre i evangelisering gjennom sanggrupper som heter Heavenly Melody. En av studentene er nå pastor in en kirke han har started blant hakkafolket i Miaoli. Hakkafolket er ellers et vanskelig folk å nå på Taiwan på grunn av deres sterke tradisjoner.
To av lærerne startet kristent skolearbeide på sine skoler. På den ene skolen var de femten lærere som ble med i arbeidet.
På den tiden var det vanlig blant Taiwanske kristne å tenke at evangelisering, det er misjonærens jobb eller pastoren.
Vel dette var noen av mine tanker for nå, så får jeg komme tilbake senere med kanskje det som virkelig ligger meg på hjertet.
I fire år var jeg misjonær på Taiwan fra 1978 til 1982. Her var jeg leder på et ungdomssenter med flere skoler i nærheten. Taiwan var den gang et vanskelig sted å nå med evengeliet. Nå mener jeg at det var flere årsaker til det, bl.a. det at hver misjonsorganisasjon hadde sitt eget kirkesamfunn. Det var over 70 kirkesamfunn på øya, like mange som der var misjonsorganisasjoner som jobbet der. Det Jesus ba om at vi skulle være ett, tror jeg taiwaneserne så lite til. I hver forsamling var det gjennomsnittlig sånn mellom 10 til 20 stykker. Man sa at det var omtrent like mange som gikk ut bakveien som kom in i kirken forveien. Altså så man liten vekst i arbeidet. Det var 7 baptistiske kirkesamfunn og 7 lutherske osv. Det virket som om det var vanskelig for noen av disse kirkesamfunnene til å samarbeide. Etter hvert begynte noen å samarbeide om teologiske seminarer f.eks., men stor sett var det lite samarbeide.
Det andre som jeg mener var en hindring for evangeliet, var at det var misjonæren som bestemte. Han eller hun satt med økonomien og dermed makta. Nye misjonærer som nettopp var ferdig med språkskolen ble satt til lederstillinger i kirken mens en taiwanesisk pastor, som kanskje hadde vært en kristen lenge før misjonæren var født, ikke hadde mye han skulle ha sagt. Mye av det samme så jeg i sykehusarbeidet som misjonen drev i forhold til de taiwanesiske legene.
Mye av dette reagerte jeg sterkt på i min oppvekst og som jeg trodde jeg kunne gjøre noe med da jeg selv ble en kristen som 18 åring og kom tilbake til Taiwan etter 4 år på Ansgar Teologiske Seminar. I stedet følte jeg at jeg ble tvunget inn i den klassiske misjonærrollen på den tiden som jeg hele tiden var imot.
For meg var det litt av en overgang å komme fra Jesusbevegelsen i Norge til en liten flokk på rundt ti studenter og noen lærere fra skolene rundt. Nå er det ikke så dumt å trene en liten gjeng i studie av Bibelen, bønn, evangelisering, altså hvordan være Jesu disipler. Billy Graham har sagt at dersom han skulle begynne på nytt, ville han starte med tolv disipler og trene dem opp og sende dem ut etterpå. De fleste av de som var med i denne gruppen har engasjert seg i kristent arbeide senere og ledet mange til Herren. Fortsatt har jeg god kontakt med de fleste. I fjor var to på besøk her i Norge, den ene jobber i Campus Crusade på Taiwan og den andre i evangelisering gjennom sanggrupper som heter Heavenly Melody. En av studentene er nå pastor in en kirke han har started blant hakkafolket i Miaoli. Hakkafolket er ellers et vanskelig folk å nå på Taiwan på grunn av deres sterke tradisjoner.
To av lærerne startet kristent skolearbeide på sine skoler. På den ene skolen var de femten lærere som ble med i arbeidet.
På den tiden var det vanlig blant Taiwanske kristne å tenke at evangelisering, det er misjonærens jobb eller pastoren.
Vel dette var noen av mine tanker for nå, så får jeg komme tilbake senere med kanskje det som virkelig ligger meg på hjertet.
Subscribe to:
Posts (Atom)